Fanny (7) og Charles (10) ble sendt med «Donau» – Rolf husker lekekameratene som forsvant

Søsknene Fanny og Charles var henholdsvis sju og ti år gamle da de gikk inn porten til Auschwitz sammen med sin mor Lea. De kom aldri tilbake. Rolf Nicolay Skarning husker barna som lekekamerater hjemme på Refstad i Oslo.

VEKKER MINNER: Rolf Nicolay Skarning mener det er viktig å huske ofrene for Holocaust og deres liv, selv om det ble kort. Selv har han aldri klart å slippe tanken på de to vennene fra barndommens gate, Fanny og Charles Ganz (Foto: Trond Lepperød).

ULLERN, OSLO (Nettavisen): - Dette med Fanny og Charles har i grunnen fulgt meg hele livet, sier Skarning når vi møter ham hjemme i hans nåværende bolig på Ullern. Den tidligere rektoren mener det er viktig å huske ofrene og deres liv, selv om det ble kort.

Saken ble første gang publisert i Nettavisen 27. januar 2020 da det var 75 år siden frigjøringen av Auschwitz.

Av rundt 1,3 million mennesker som ble deportert til Auschwitz under 2. verdenskrig, var om lag 232.000 barn og unge under 18 år. Fanny, Charles og moren Lea var tre av 529 norske jøder som ble sendt med lasteskipet «Donau» fra Oslo 26. november 1942.

Fanny og Charles, med etternavnet Ganz, var lenge redusert til to navn i den offisielle norske statistikken over drepte norske jøder. Det var ingen kjente bilder av dem, og få kunne fortelle noe om deres korte liv. Rolf Skarning har bidratt til å løfte dem ut av glemselen. Da VG i 2017 brakte en sak om 346 norske jøder som ble drept i Auschwitz på én og samme dag, begynte han å lete blant gamle fotoalbum. I avisas oversikt var det to navn han kjente igjen. Fanny og Charles var lekekameratene hans da familien flyttet til Eltonveien på Refstad i 1939. Slik Skarning husker det, leide familien Ganz en leilighet i samme gate på det tidspunktet. VG hadde bilder av mange av de 346 jødene som var omtalt, men ikke av de to barna. Ved deres navn var det kun brukt silhuettfigurer som illustrasjon.

«Det var bilde av fru Ganz, men ikke barna. Noe så grusomt, tenkte jeg. De har levd et liv, riktignok kort, og så blir de bare sånne skygger», forteller Skarning.

BARNA SOM FORSVANT: Lenge var det ikke noen kjente bilder av søsknene Charles og Fanny Ganz. Så hentet Rolf Skarning fram sitt fotoalbum og sine minner fra barndommens gate på Refstad. På dette bildet tatt sommeren 1939 ser vi Charles helt til venstre og søsteren Fanny som nummer fire fra venstre. (Privat foto)

Navnene til Fanny, Charles og moren Lea er inngravert på en minnebauta over falne nordmenn fra området i parken ved Sinsen skole. Du finner også navnene på snublesteiner i Olaf Schous gate i Sinsenbyen. Der bodde de den skjebnesvangre novemberdagen da politiet banket på døra.

Skarning viser fram et bilde i et gammelt fotoalbum. Det viser sju barn som sitter i en eng. I bakgrunnen ser vi noen villaer med hager, og vi kan også ane et par mødre i bakgrunnen. Rolf Skarning selv er nummer tre fra venstre på bildet. En gutt på seks år. Søsteren hans, med kallenavnet Toppen, har en stor hvit sløyfe i håret og sitter med lillebroren Nils på fanget.

«Det er Fanny og det er Charles», sier han og peker på gutten helt til venstre og jenta til venstre for søsteren. «Vi var en barneflokk der som lekte sammen. Det var ordinære barneleker; sisten, kaste på stikka, vippe pinne og hva det nå het», sier han. Bildet mener han er er tatt på fødselsdagen til søsteren sommeren 1939. «Hvorfor jeg tror det, er fordi søsteren min har en sløyfe i håret, og det var ikke dagligdags. Vi sitter i hagen til huset vårt i Eltonveien 3, men det ser ut som en åker. Vi hadde nettopp flyttet dit. Far hadde fått jobb på Standard Telefon og Kabelfabrikk. Gjerdet rundt huset hadde han ennå ikke satt opp».

Kontakten blir brutt

Barna på Refstad var lykkelig uvitende om hva som skulle komme. Okkupasjonen 9. april 1940 har Skarning også klare erindringer om. Søsteren hans gikk på Løren skole. Selv lekte han ute i hagen og husker at han ble ropt inn av moren som sa det var blitt krig. Søsteren kom hjem fra skolen. Rykter om at Oslo skulle bombes gjorde at faren evakuerte familien med bil til Hurdal. Der oppholdt gutten seg hver sommer under krigen. Kontakten med Fanny og Charles ble brutt, og først etter krigen forsto Skarning hva som hadde skjedd. Vi vet at Ganz-familien bodde i Olaf Schous vei på Sinsen da de ble hentet i 1942.

Skarning kan ikke huske at det noensinne var snakk om at Ganz-familien var jøder da han var barn. «Nei, jeg tror aldri det var snakk om det. Mor og far var veldig liberale og veldig lite sladderaktige. Vi barna fikk ikke vite så mye», sier han.

Tanken på skjebnen til lekekameratene Fanny og Charles kom sakte, men sikkert etter frigjøringen og ble forsterket av bilder fra utryddelsesleirene. «Jeg tror få visste under krigen at de ble kjørt rett i gasskammeret. Det tror jeg var utenfor folks forstand. Men etter krigen kom det jo fram. Heldigvis fikk de reist den bautaen mellom de to skolene på Sinsen. Jeg har vært der. Jeg har tenkt mer på Fanny og Charles nå i eldre år», sier Skarning. Skarning ringte VG etter avisartikkelen i 2017, og avisa fikk avfotografert bildet hans. I den oppdaterte nettartikkelen og i databasen over de norske falne under 2. verdenskrig, er Fanny og Charles Ganz nå med både med navn og bilde. Det har også dukket opp et annet bilde av barna tatt i juni 1942 som er brukt i biografen deres på Snublestein.no.

Villaen ved Wannsee utenfor Berlin, der nazistene planla folkemordet, «Endlösung der Judenfrage», som de selv omtalte det som. (Foto: Trond Lepperød)

Et vedtatt folkemord

Etter at Den røde armé rykket inn i januar 1945, fikk en hel verden snart se bildene fra dødsleirene og ane omfanget av nazistenes folkemord, et folkemord der selve vedtaket ble dokumentert av nazistene selv gjennom referatet fra Wannsee-konferansen 20. januar 1942. «Endlösung der Judenfrage», står det allerede i innledningen på referatet, hvor nazistene anslår hvor mange jøder det finnes i de okkuperte landene (anslaget for Norge var 1300).

Før de allierte styrkene ankom Auschwitz, hadde nazistene forsøkt å slette sporene av ugjerningene. På Heinrich Himmlers ordre var gasskamrene og krematoriene sprengt, og 18. januar ble 66.000 tusen fanger ført bort. Soldatene fra Den røde armé fant noen tusen gjenværende fanger.

 

PORTEN TIL DØDSLEIREN: Arbeit macht frei (arbeid gjør deg fri), sto det over porten ved inngangen til konsentrasjonsleiren Auschwitz i Polen. Bildet viser en kopi av smijernsporten på United States Holocaust Memorial Museum i Washington D.C. (Foto: Trond Lepperød)

 Tvangsutsendelsen 26. november 1942

Fanny og Charles Ganz ble tatt da norsk politi med politiinspektør Knut Rød i spissen gjennomførte den store arrestasjonen av jøder i Oslo 26. november 1942. Fangene ble fraktet direkte ned til utstikker 1 på Amerikalinjens kai på Vippetangen. Lasteskipet «Donau» var rekvirert til transporten, og Fanny og Charles var to av i alt 42 barn som ble stuet om bord i skipet. Fangene ble fordelt på to lasterom, menn i det ene, kvinner og barn i det andre. 

På formiddagen 30. november kom skipet fram til Stettin, et døgn forsinket på grunn av uvær i Østersjøen. På kaia ble de norske jødene overlatt til tysk sikkerhetspoliti og vaktmannskaper fra ordenspolitiet og sendt videre med tog til Auschwitz samme dag. Detaljene rundt hva som skjedde med Fanny og Charles og moren Lea i Auschwitz er ikke kjent, men de døde allerede ved ankomst - trolig i gasskammeret.

Vi vet at nazistene ved ankomst sorterte fangene. De som kunne arbeide ble sendt i arbeidsleir. Kvinner, barn og eldre ble i hovedsak sendt rett til gasskammeret. En av kvinnene som overlevde Auschwitz, nå 91 år gamle Renee Salt fra London, fortalte i et intervju med britiske The Guardian nylig at hun og moren sto i en kø hvor «dødsengelen» og SS-offiseren Josef Mengele med en håndbevegelse avgjorde hvem som skulle leve og hvem som skulle dø. De som ble sendt til høyre gikk rett til gasskammeret. Renee og moren ble sendt til venstre.

Faren flyktet til Sverige

Charles Ganz var født 29. april 1932. Søsteren Fanny Synnøve Ganz var født 12. desember 1934. De er begge ført opp med 1. desember 1942 som dødsdato. Han ble ti år gammel, hun rakk ikke å fylle åtte år. Barna og moren Lea var født i Oslo, hun med pikenavnet Smith. Lea, som ble 39 år, var gift med Markus Israel Ganz. Han var født i Litauen i 1898 og drev som handelsreisende i klær. Faren hadde kommet seg unna og over til Sverige etter arrestasjonen av mannlige jøder 26. oktober 1942. Han ankom Sverige 3. november før arrestasjonsbølgen som rammet resten av familien. Barnas morfar og tante ble også drept i Auschwitz 1. desember 1942. Senere, i februar 1943, ble også barnas farmor, Marie Ganz (født 1868 i Litauen), sendt til konsentrasjonsleir. Det var i februar 1943. Hun døde kort tid etterpå.

KONFERANSEN I 1942: I referatet fra Wannsee-konferansen i 1942, der temaet var "den endelige løsningen på jødespørsmålet", listet nazistene opp over hvor mange jøder som anslagsvis bodde i landene som var tenkt inn i det stortyske riket. Overslaget for Norge var 1300 jøder. (Foto: Trond Lepperød)

Bare 38 overlevde

I alt 773 jøder ble deportert fra Norge under den tyske okkupasjonen. Bare 38 overlevde. Av de som var om bord i «Donau» overlevde bare ni. Flertallet av de norske jødene bodde i Oslo.

Statsminister Erna Solberg var en av flere statsledere som på den internasjonale holocaustdagen mandag 27. januar deltok under markeringen i Polen. I et møte med noen norske overlevende fra konsentrasjonsleirene noen dager i forveien, understreket hun at historiene deres må fortelles og at ungdom må fortsette å reise til Auschwitz-Birkenau og får en opplevelse av historien.

- Forbrytelsen skjedde i vår tid, i vår opplyste, moderne verden. Det viktigste vi gjør er å ikke glemme – og at vi er aktive i denne ikke-glemselen, uttalte statsministeren.

(Kilder: Eget intervju med Rolf Skarning, juni 2019 og mandag 27. januar 2020, Bjarte Brulands bok «Holocaust i Norge», HL-senteret, VG, Oslo byleksikon, Snublestein.no, United States Holocaust Memorial Museum, Wikipedia, besøk på utstilling på Wannsee-villaen).